Bør vi stemme?

Denne teksten ble først trykket i Vårt land 6. september 2019. Det var kun dager igjen før lokalvalget, og jeg lurte på om jeg skulle gjøre det samfunnsengasjerte mennesker absolutt ikke får lov til å gjøre, nemlig avstå fra å stemme ved et politisk valg. Jeg fulgte opp og lot være å stemme, noe jeg også står fast ved i år. Noen ble sinte av teksten min, og andre latterliggjorde den. Ytterst få var enig, og det er helt greit.

***

Kommunevalget er rett rundt hjørnet, men ennå har jeg et par dager å gruble på. Jeg har nemlig ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Forrige valg var enklere. Jeg visste hva jeg skulle stemme på og gjorde det god tid i forveien.

Fortsatt vet jeg hvilket parti jeg holder mest med. I grunnen er det ikke så vanskelig å velge, for prinsippet om at jeg ikke kan stemme på partier som støtter opp om selvbestemt abort, begrenser alternativene ganske kraftig. Skjønt er det mange saker som engasjerer meg, og dette ene partiet forvalter ikke alle mine hjertesaker på en like god måte, men alle menneskers rett til liv er et prinsipp jeg ikke kan vike fra. Uten det vil resten rakne. På et vis mener jeg dette er et prinsipp alle kristne burde ha, men jeg anerkjenner at samvittighetsfulle brødre og søstre i troen kan prioritere annerledes. De kan for eksempel mene at klimatrusselen er så stor at menneskeheten mister livsgrunnlaget om vi ikke setter alle kluter til og gjør mer enn hva det gule partiet foreslår.

Det er mange som mener noe om hva kristne bør stemme, og noen er mer ivrige enn andre på å knytte Jesus til bestemte partier, men få stiller spørsmål om hvorvidt vi som kristne bør stemme i det hele tatt. Det finnes mindre grupper som Jehovas vitner hvor medlemmer som stemmer ved politiske valg straffes med eksklusjon. Slikt vekker sterke reaksjoner fra samfunnet for øvrig. Imidlertid vet jeg ikke hvor mange som fortsatt mener det er en borgerplikt å stemme, all den tid bare 60,2 % av de stemmeberettigede stemte ved forrige kommunevalg ifølge SSB. I min egen aldersgruppe (25-44 år) var det bare 51,5 % som stemte. Dog tviler jeg på at den halvparten som holdt seg hjemme gjorde det av teologiske grunner.

Patrik Hagman, som forsker på politisk teologi og har skrevet den fremragende lille boken Om kristen motstand, mener kristne bør holde seg unna partipolitikk fordi vi rett og slett risikerer å bli dårlige mennesker av det. Han påstår det politiske system belønner uærlighet og egenskaper vi helst bør begrense, slik som personlige ambisjoner om makt. I valgkampen blir det viktigere å stille eget parti i et fordelaktig lys enn å være ærlig. Selvsagt er der unntak, og Hagman tror ikke lokalpolitikken byr på like store farer, særlig på mindre steder. Jeg kan tenke meg det er vanskeligere å demonisere en meningsmotstander man risikerer å støte på i lokalbutikken dagen etter. Like fullt mener han at kristne heller bør engasjere seg i samfunnet på andre måter. Det handler altså ikke om å melde seg ut av verden, men om å bygge det gode samfunn nedenfra, for et samfunn blir ikke bedre enn dets borgere, og målet med kristen motstand er derfor å bli et menneske som ikke er i stand til å fungere i et destruktivt og ødeleggende samfunn. Helliggjørelse, rett og slett.

Det er flere år siden første gang jeg leste Hagmans bok. Den gjorde inntrykk på meg, men jeg fortsatte likevel å stemme ved politiske valg. Så kom den store striden om veivalget i KrF i fjor høst. Konflikten skuffet meg. Den gnagde på meg og fikk meg til å føle at de jeg hadde gitt min støtte til ikke er dugget bedre enn resten. Ja, ikke er de verre heller, for vi er en fallen gjeng, vi mennesker. Problemet var det jeg husket å ha lest hos Hagman: Partipolitikk bringer ut det verste i oss. Den gjør oss til dårligere mennesker.

Misforstå meg rett, jeg kjenner flere politikere, og ingen av dem stikker seg ufordelaktig ut som personer. De fleste jeg snakker politikk med, stemmer ved valg. Jeg er absolutt ingen motstander av demokrati som styreform, jeg tror ikke konflikt er til å unngå i en fallen verden, og jeg tror i hvert fall ikke på revolusjon. Men vi befinner oss heller ikke ved historiens ende, og naiv som jeg er, spør jeg derfor: Kunne vi ikke gjort dette her litt annerledes?