Fienden og himmelens fugler

Av alt det Jesus ber sine disipler om, er det budet om å elske våre fiender jeg opplever som mest utfordrende. “Velsign dem som forbanner dere”, sier han og er som vanlig helt ute av takt med denne verdens normer, for ikke å snakke om mine impulser.

I møte med noen som gjør meg vondt, er det tross alt mer nærliggende å be Gud om å stanse uretten, hva nå enn den består i. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med en slik bønn, og den kan dessuten være en kjærlig handling, for i det eviglange løp er ingen tjent med å skade andre, men som regel er dette en bønn mer for meg enn for dem. Ikke minst kan den dekke over
min egen delaktighet i en konfliktsituasjon.

Fristende kan det i tillegg være å be Gud om å endre fiendens personlighet. Vi kan fylles av hovmodig trass som sier at denne lømmelen overhodet ikke fortjener velsignelse, og det kan føles som om en bønn for fienden sender et signal om at det de holder på med er greit.

Andre ganger står smerten i veien, eller kanskje ønsker man virkelig å be uten å finne de rette ordene. Jeg tror denne innrømmelsen er bønn nok. Kjære Gud, jeg ønsker å be for dette mennesket, men alt i meg stritter imot, og jeg vet ikke hva jeg skal si – hjelp meg!

Bare med det har man sådd et frø. Som når Jesus skal beskrive Guds rike og sier:

Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.

Jeg liker den tanken: himmelens fugler. Så la oss be med ordene vi har og glede oss til treet vokser. Snart hører vi fuglekvitter.