Med frykt i stemmen

I vinter begynte jeg å skrive bok. Jeg var nettopp ferdig med et bokskrivekurs, hadde planen klar og i noen måneder holdt jeg faktisk en god flyt på skrivningen – før det bare sa stopp. Først gruet jeg meg før hver skriveøkt, som jeg siden led meg gjennom, men etterhvert sluttet jeg helt å skrive. Jeg tenkte på det hver dag og hvor gjerne jeg ville bli ferdig med den boken, men hver dag skubbet jeg tanken fra meg, for siden å klandre meg selv for ikke å ha skrevet. 

Jeg har selvsagt grublet mye over grunnene til at jeg har all denne motstanden mot noe jeg egentlig er fryktelig glad i, for det er lite som er så tilfredsstillende å sitte og skrive og overraskes av vakre formuleringer fra min hånd eller å oppdage perspektiver jeg ikke visste jeg hadde. Jeg er redd for å mislykkes, redd for å lykkes, redd for å bli avvist, redd for å gå tom for ideer, redd for å ta på meg for mye og bli utbrent på nytt.

For ikke lenge siden dukket det dessuten opp en ny erkjennelse: Jeg hadde begynt å oppfatte skrivningen som en plikt, på linje med alle de andre tingene jeg gjør fordi det er forventet, selv om jeg ikke vil. Det er selvsagt helt fjernt, for jeg tror ikke egentlig noen har forventninger til skrivningen min. Likevel hadde jeg en opplevelse av å være under et ytre press, og det presset ville jeg gjøre opprør mot!

Heldigvis forsvant selve opprørstrangen da jeg ble klar over vrangforestillingen jeg hadde viklet meg inn i, men jeg har fortsatt skrivevegring, og jeg har vært usikker på hvordan jeg skal overvinne den. Rådet alle gir er å skrive likevel, skrive hva som helst, skrive søppel, men skrive jevnlig. Derfor har jeg gitt meg selv en utfordring om å skrive dagbok hver dag. Det er overkommelig nok, og det er noe jeg kan bygge videre på når jeg virkelig klarer å gjøre det til en vane å skrive daglig.

Som en gave fra oven kom også minikurset til Ida Jackson “Hadet på badet, skrivesperre!” denne uken. Der har hun en guidet meditasjon som lar en utforske (og utspørre) både skrivelysten og skrivesperren. Der så jeg at mitt største hinder akkurat nå, er frykten for å få mye å gjøre, frykten for å fanges av verdens dragsug. For døren jeg åpner mot verden når jeg deler tankene mine, slipper ikke bare mine tanker ut, den slipper også noe inn. Det som slipper inn kan være så mangt, gledesfylt eller utmattende, men uansett er det helt utenfor min kontroll – og det er vanvittig skummelt!

Alt dette var jeg klar over, og det var i neste steg lyspæren i mitt indre ble slått på. Etter man har gransket grunnene en har for å ville skrive og grunnene for at det stritter imot, skal man søke å forene de to sidene. Det var da jeg skjønte at frykten er en del av stemmen min. Den er ikke et hinder å hoppe over, eller et monster å kjempe imot, den er en del av meg som skal få lov til å følge meg inn i det jeg skriver.