Memento mori

Det er lett å forvente mer når en allerede har mye. Det er i grunnen lett å bli vant til det meste, for vi mennesker er tilpasningsdyktige, men tilvenningen til velstand går nok ekstra raskt. Man blir vant til et visst volum av eiendeler og til et mangfold av tjenester og tilbud. Ønsker omdannes til opplevde behov, og etter hvert blir det som for kort tid siden var utenkelig luksus i vårt eget land – og fortsatt er det mange andre steder i verden – noe dagligdags.

Forventningene til livet stiger, og vi fortsetter å ta mer og mer for gitt. Generøse velferdsordninger, matsikkerhet og medisinske fremskritt holder det vonde på avstand. Visst får vi daglig servert historier om vold, død og annen elendighet fra avisene, men den generelle opplevelsen av trygghet er likevel høy i Norge.

Og godt er det, må jeg skyte inn, men det har også sine skyggesider. Vi kan risikere å bli utakknemlige, og jo mer vi forventer fra samfunnet og livet generelt, desto lettere er det å bli nedbrutt, for gleden over det man har, må stadig konkurrere med sorgen over det som mangler.

«Se bak deg, husk du er bare et menneske. Husk at du skal dø», ble det hvisket i øret til romerske hærførere når de vendte tilbake for å feire sine triumfer. Denne festbremsen av en påminnelse er fortsatt ikke gått ut på dato, for egentlig vet vi jo alle at vi en gang skal dø, men bevisstheten rundt det, og at det attpåtil kan skje når som helst, virker ikke å være spesielt høy i vår del av verden. Mitt inntrykk er at de fleste tar et langt liv for gitt.

Det viser seg blant annet i hvordan folk snakker. Mange bruker ordet når der jeg ville sagt om. Når vi blir pensjonister, sier de. Når du blir like gammel som jeg. Sant nok lever vi lenger enn aldri før, men det finnes likevel ingen garantier. Ingen av oss kan vite med sikkerhet om vi fortsatt er her neste uke. Kanskje havner jeg i en ulykke i morgen og dør på flekken. Kanskje rammes jeg av en sykdom som ikke tar knekken på meg umiddelbart, men likevel ikke lar meg oppleve noen form for alderdom. Det kan hende.

Riktignok skal man huske på mer enn bare egen dødelighet, for like gjerne kan det hende en får leve riktig lenge. Man får ta høyde for det også og leve på en måte som er bærekraftig over tid, både for egen del og etterkommernes. Være trofast mot kjæresten, ta utdannelse, unngå forbruksgjeld, få i seg noen grønnsaker og la flyskammen få praktiske konsekvenser. Den typen ting. Men det gjelder å finne balansen, og det er nettopp den jeg påstår vi ikke har funnet i vår kultur. Eller rettere sagt, vi har glemt den.

Igjen går tankene til språket og hvordan vi snakker om fremtiden. Det er sjelden jeg hører det nå lenger, og i de tilfellene kommer det utelukkende fra enten muslimske venner eller noen av den eldre garde, nemlig forbeholdet «om Gud vil». Den lille attpåklatten som formidler håp, men ingen visshet. Forbeholdet som lar oss snakke om fremtiden, legge planer og drømme, men uten å glemme at det faktisk ikke finnes noen garantier. Det er til syvende og sist ikke vi som bestemmer.

Jeg erfarer livet som grunnleggende uforutsigbart. Dessverre, får jeg nesten si, for jeg trives med struktur og orden og blir helt svett når jeg for eksempel skal samarbeide med fleksible og avslappede mennesker som stadig sier vi får ta det som det kommer. Presterer de i tillegg å fortelle meg at de stikker innom en gang i løpet av dagen, fremfor å gi meg et konkret klokkeslett, er jeg nær ved å hyperventilere. Da trenger jeg ingen påminnelse om at jeg en gang skal dø, for kaoskreftene virker allerede farlig nær.

Jeg overdriver selvfølgelig, men det er altså ikke slik at jeg tar lett på budskapet om at vi bør avfinne oss med dette uforutsigbare livet uten garantier. Jeg tror bare skuffelsene blir færre, og velsignelsene lettere å oppdage, når vi midt i vår overflod gjør det til et poeng å huske på at livet er sårbart og forgjengelig. Når vi husker at vi skal dø.

***

Dette innlegget ble første trykket i Vårt Land.