Min høylytte sårbarhet

Jeg har en sårbarhet som roper. Det gjør den i hvert fall nå om dagen. Denne uken flyttet vi nemlig inn i nye lokaler på jobben. Splitter nye kontorer med åpne landskap hvor ansatte sitter skulder til skulder med sjefen. De færreste er spesielt begeistret for løsningen og ønsker seg tilbake til det gamle cellekontoret sitt – alle unntatt førstekonsulenten Heidi på autismespekteret, som er den eneste på avdelingen med eget kontor. Det er klart det blir lagt merke til. 

De andre kan riktignok booke seg inn på såkalte multirom eller solokontor, men bare jeg har fast kontor. Og jeg har det altså ikke fordi jeg har en høy stilling eller på andre måter har fortjent privilegiet av å ha eget kontor. Nei, jeg har det fordi jeg er sårbar. Skjønt er vi alle sårbare, og jeg ser ikke bort fra at sykefraværet for hele avdelingen kan gå opp som følge av de nye landskapene, men jeg er kanarifuglen som svimer av først. 

Heldigvis har jeg fått den tilretteleggingen jeg trenger på jobb, og det er jeg takknemlig for, men det ligger en smerte ved annerledeshet man ikke kan tilrettelegges ut av. Jeg vil alltid ha behov som får meg til å skille meg ut, og det i seg selv kan være sårt. 

Jeg øver meg på ikke å skamme meg over behovene mine, men jeg vegrer meg likevel for å si slikt som at jeg trenger eget kontor når kollegene mine ønsker seg det samme uten å få det. Jeg kan føle meg som en primadonna når jeg kommer med smørbrødlisten min over spesielle behov. Jeg uroer meg over hva de andre tenker, og jeg lurer på om de tror jeg skaper meg. Kanskje de alle går rundt og ergrer seg og tenker at jeg heller bare burde ta meg sammen – eller si opp jobben. Jeg grubler over hvor mye jeg kan be om før tålmodigheten deres tar slutt, og jeg er ofte redd for å si ifra når det jeg har fått ikke er nok. De gangene jeg vet at jeg sikkert kan presse meg gjennom situasjonen for en periode, men ikke uten en pris. Ikke uten at jeg blir syk.

Det er nemlig det. Jeg har gjennom mesteparten av livet presset meg gjennom en hel masse jeg ikke har tålt, og det har kostet: Jeg er 60 prosent ufør, sover omtrent halve døgnet og er sliten resten av tiden. Det kan hende det bedrer seg med tiden, men det kan også hende det blir verre. Det vet jeg ikke, og det er heller ikke noe jeg til fulle kan kontrollere, men jeg kan unngå å gjøre det jeg vet skader meg. Jeg kan velge å ta mer plass enn det jeg er komfortabel med og be om det jeg trenger. Jeg kan la sårbarheten min rope.