Mordere og helgener

Forleden så jeg miniserien Inside Man på Netflix. Det er en voldelig fortelling om sympatiske menn som havner i vanskelige situasjoner som leder dem mot grufulle valg. En av mennene er dømt til dødsstraff for mordet på sin kone, og han gjentar stadig at alle mennesker er en morder, for “man må bare treffe den rette personen” eller “de er bare en god grunn og en dårlig dag fra å drepe noen”. Det fikk meg til å tenke på dette sitatet fra den romerske komedieforfatteren Terents:

Jeg er menneske, intet menneskelig er meg fremmed. 

Naturlig nok vil de fleste av oss stritte imot her og si at de slettes ikke er noen morder, for de har ikke drept noen, og folk flest ender tross alt ikke opp med å drepe noen. Hver dag utsettes mennesker for forferdelige overgrep, eller de settes i situasjoner som er så vanskelige at drap virkelig oppleves som den eneste – eller i hvert fall den enkleste – utveien. Likevel tar kun et fåtall valget om å drepe, for det finnes faktisk noen terskler som flertallet ikke krysser, og det går dessuten an å kultivere dyder slik at tersklene for ugjerninger skyves høyere opp. 

På den annen side er det lett å bli selvgod. Man ser på de verst tenkelige handlingene utført av mennesker og sier at slikt kunne jeg aldri gjort, mens man mer eller mindre bevisst tenker at jeg vet bedre enn som så. Jeg er bedre enn som så. 

Det er den tenkningen Jesus snur opp ned på i Bergprekenen når han viser til budet om ikke å drepe. Han trekker budet lenger og sier at sinne og uvennskap skal dømmes like hardt som mord. Og hvem har ikke vært sint på noen? Hvem har ikke gjort noe kjipt mot noen? 

I kristendommen finnes det nemlig ingen uskyldige mennesker andre enn Jesus. Man kan si at det er vel strengt, og mange i dag vil påpeke at slik tenkning er undertrykkende og blant grunnene til at så mange tar avstand fra mørkemannsreligionen kristendom. Men stopp litt opp og tenk på det! 

Greit nok, det er ikke videre vidunderlig å bli pekt på som skyldig, og det er ikke oppløftende bli kalt for synder, men når alle er skyldige, betyr det også at vi alle er i samme båt, og vi kan slutte å konkurrere mot hverandre. Det ligger en frihet i å vite at vi alle bader i elendigheten sammen, og ikke minst gjør den erkjennelsen det lettere å forstå og derfor også tilgi hverandre. 

Heldigvis stopper det heller ikke der, for mens Jesus peker på skylden vi alle bærer på, tilbyr han oss en vei ut av elendighetens basseng. Han tilbyr oss tilgivelse, herlighet og alt det der, men haken er at vi må erkjenne og bekjenne hvem vi er og hva vi har gjort – og det er vanskelig!

Særlig vanskelig er det i en sekulær kultur som vår, hvor forståelsen av nåde viskes mer og mer ut. Det sekulære mennesket har tegnet opp et sett med regler som alle må følge, og bryter du reglene, er du et dårlig menneske, og er du et dårlig menneske, er det ingen vei tilbake. Jeg setter det selvsagt på spissen, men poenget er at et sekulært samfunn ikke har begrep om nåde, og derfor gjelder det for alt i verden å sørge for å holde seg til reglene, og klarer du ikke å følge reglene, må du endre dem, for du har ikke råd til å bli dømt skyldig. 

Hvis du derimot klarer å være ærlig om alt det dumme og vonde du har gjort, og du klarer å se det verre du kunne gjort om livet ditt var enda litt vanskeligere, kan du tilgis. Imidlertid klarer ikke alle å gjøre det, dels fordi vår kultur gjør kostnaden ved en slik bekjennelse grådig høy. 

Det er det som er greien med Jesus. Han har skyhøye forventninger, men gir også himmelvid nåde. Vi trenger begge deler, for forventninger uten nåde er tyranni, og nåde uten forventninger er å bli avskrevet som udugelig. Jesus stiller krav nettopp fordi han tror vi kan leve opp til dem med hans hjelp. Han ser alt det vonde vi kan stelle i stand, han ser morderen i oss, men han ser også helgenen.